Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Markafolk >  Agnes på Solhaug
Fra årsskrift Maridalens Venner 2001: Maridalsfolk av Helge Haakenstad

Agnes på Solhaug

En høstdag går jeg veien innover mot Torvet. Jeg skal besøke Agnes Houg på Solhaug. Det er en disig dag, bart på markene og vått etter mange dager med regn. I dag er det kjølig med snø i luften, det går mot vinter. Granskogen vokser helt inntil veien der jeg går, det drypper fra grenene, og jeg kjenner lukte av mose og skog. Ganske snart ser jeg atelieret hennes, og at det ryker fra pipen på huset ... Jeg ringer på, og Agnes kommer ut; hun sier at hun ikke kjenner meg igjen, men jeg får værsågod å komme inn ... Snart sitter jeg ved bordet i stua. Det er varmt der, og vi snakker først litt om løst og fast ... Hun sier at Solhaug ble skilt ut fra Vaggestein i 1923. Både tomten til Solhaug og Gjestihytta hørte opprinnelig til eiendommen til Bottolf, far til Gustav Vaggestein. Hun forteller videre at hennes far, Erling Houg, var god venn med Gamle-Ivar og Sigrid Brodin. Agnes retter på brillene sine og setter seg til rette i sofaen, og jeg ser at smilet ikke er så langt unna når hun begynner å fortelle.

«Jeg er født 22. oktober i 1927, så jeg er 73 år gammel nå. Far, Erling Houg, var født i 1892 og døde i 1949. Han ble bare 57 år gammel. Min mor, Alice Houg, var fra en gård på værharde Lista. Mor og far møtte hverandre og giftet seg i Amerika. Mor var født i 1893 og døde i 1975, nesten 82 år gammel.

Da jeg var barn, var far skipper på en fruktbåt som gikk fra sydstatene i USA og til Haiti, Jamaica og andre øyer. Far ble kaptein da han var ganske ung, bare 25–26 år gammel. Jeg var med mor og far på denne båten fra jeg var tre måneder gammel, men det husker jeg jo ikke noe av ... Mor bodde også en tid i Farsund hjemme i Norge. Senere ble far kaptein i Waages tankrederier, og jeg husker godt at jeg var med på tankbåten 'Sysla'. Den ble sjøsatt fra Gøteborg, og den ble vårt hjem i tre år, fra 1932 til 1935. På den tiden var jeg med over hele verden. Båten besøkte både Romania, Manilla, Sydney, San Fransisco, Baltimore og Los Angeles. I Vladivostok var det 42 minusgrader, så båten frøs fast. En del av mannskapet var fargede arbeidere, men den jeg husker best, er førstestyrmannen, Olav Fredriksen. Han tok seg tid til å leke med meg, og så skrev han så bra, det er vel derfor jeg husker ham så godt ... På den tiden var jeg ikke sammen med andre barn; jeg lekte med voksne og fant på mange ting ... Ja, jeg følte meg som et barn i en voksens skikkelse ...»

Agnes ler og finner fram gamle bilder og en bok, hvor slektshistorien er nedtegnet. Vi blar i denne og ser på bildene. Agnes blir pratsom og livlig når minnene strømmer på.

«Jeg begynte på Maridalen skole i 1935. Jeg begynte i 1. klasse ett år for sent,» fortsetter hun. «Jeg ble også flyttet opp en klasse. Da trodde alle at jeg var veldig begavet ... Det var flere årsklasser som gikk sammen på den tiden. Jeg husker godt Eli Jensen, Ivar Brodin, Snorre Skolseg, Thor Maarud, Egil Kvande, Gina Vaggesten og Bjørg Halsnes.»

Agnes viser meg et bilde av elevene ved Maridalen skole den gang. Halsnes var overlærer og står der på bildet i sin dress, med slips og bart ... Agnes forteller at også fru Halsnes var en dyktig pedagog. Selv om hun hadde fire barn, så steppet hun inn for mannen sin ganske ofte. Halsnes var ikke bare overlærer. Han var også bonde, klokker og forsikringsagent. I timene var religion og regning særlig viktig. Agnes forteller at de av og til hadde lange friminutter, fordi Halsnes var borte ... Også Agnes var med og tok opp poteter og tresket ...

«Far ble inspektør i Waages rederier før krigen, og han var i Gøteborg i krigsårene,» forteller Agnes videre. «Da bodde vi på Solhaug. I ungdomsårene husker jeg at Sigrid og Ivar Brodin var med oss på fjellet. Far og Ivar jaktet, og vi gikk mange fine turer ... Jeg ser ennå for meg Sigrid Brodin, hun var så pen ...

Bestefar, David Ferdinand Houg, var bestyrer på Christiania Uldspinderi ved Susenbrua i Maridalen. Han var født i Hurdal 12. mars 1859 og døde 14. januar i 1929; da var jeg to år gammel. De var 11–12 søsken der i Hurdalen. Han var gift med Ågot, som var født 19. august 1870 og døde 1. april 1939. De fikk barna Hjørdis, Erling, Egil, Alfhild, Hermod-Johannes og Anne-Katrine. Hermod-Johannes falt i 1940, da det ble bombet på Voss. Hjørdis var eldst av barna, og far var nest eldst. Det var ikke noe godt forhold mellom far og Egil, far var ofte sint på ham; Egil ble nazist i 1940. Etter spinneri-tiden i Maridalen flyttet bestefar og bestemor til Lyngør, fordi spinnerivirksomheten ble flyttet dit. Der tok far middelskolen, og det var der ved kysten at far ble interessert i sjøen ... 15–16 år gammel dro han til sjøs ...»

Agnes blar i sitt album og viser meg et bilde av de ansatte ved Christiania Uldspinderi. Det er 25 staute arbeidere, og både David og Erling Houg står der ... Bestefaren har både skjegg og lue, som mange hadde på den tiden. I Maridalsboka står det at spinneriet ble bygd der ved Vaggesteinsbrua i 1888. Ullspinneriet var en lang og stor toetasjes bygning med et stort loft. Eieren av spinneriet het Christian Munthe, og han drev også maskinforretning i Kirkegaten nede i byen. Spinneriet ble nedlagt og revet en gang omkring 1905–10. Det meste av tøyene som ble laget ved spinneriet, ble kjøpt av konfeksjonsfirmaet Dobloug nede i byen. Spinnerimaskinene ble flyttet til Lyngør på sørlandet, der virksomheten fortsatte, og mange av de ansatte fulgte med og slo seg ned i Lyngør. I dag finner vi solide murrester i elvekanten nedenfor Susenbrua, der spinneriet lå, og "Skogetaten" i Oslo har satt opp et kulturhistorisk skilt på stedet. Rundt murene gror det lauvskog og brennesle som vitner om tidligere bebyggelse på stedet. Sandstua som lå ved veien øst for elva, var bestyrerbolig.

Jeg ser meg omkring i stuen, der jeg sitter ... Det er et høyst personlig hjem med kjære bilder på veggene og skulpturer som Agnes selv har laget. Det er et hjem som forteller om et langt og interessant kunstnerisk liv, men det er en del år siden nå at hun var som mest aktiv ... Huset ligger for seg selv i skogkanten, uten nære naboer, og jeg spør om det ikke er ensomt å bo her ...

«Jeg bor alene, men det er ikke ensomt ... det gjør ingen ting for meg. Jeg har bodd her fra 1935 og til nå, og det har aldri hendt meg noe,» fortsetter Agnes etter en liten pause. «Men når folk plukker sopp helt inn på huset, blir jeg sint. Jeg går turer av og til og var på Mellomkollen for noen år siden ... Jeg gikk mange turer da Kjetil var ung. Da gikk vi turer i skogen, særlig om høsten – vi plukket sopp og bær.»

Jeg husker godt Kjetil fra barneskolen i Maridalen, han gikk et par klasser under meg. Jeg spør så om hvordan det står til med Kjetil. Agnes ser på meg, smiler svakt og fortsetter: «Han arbeider som sjefsforsker ved Sintef i Oslo. Han er ikke gift, men han er ofte her og snakker med meg og hjelper meg. Kjetil ble født i 1947, og han gikk ett år på Møllergata skole i byen, fordi vi bodde der på den tiden. Fra 2. klasse gikk han på Maridalen skole. Kjetil var flink til å tegne, men jeg ville ikke at han skulle følge i mine kunstneriske fotefar ... Kjemi var hans store hobby, og da han var ung så drev han med kjemiske forsøk her hjemme. En gang smalt det så fælt at de hørte det helt nede på Sørbråten gård. Gyda Fossum ble så bestyrtet at hun ville ringe politiet! Kjetil hadde anlegg for slike realfag. Han studerte kjemi og gikk også to år ved et universitet i San Fransisco. Han tok en doktorgrad i kjemi ...»

Agnes ler, og jeg med henne, men så ser jeg at hennes blikk søker mot lyset fra vinduet – hennes tanker går tilbake i tiden. Med rolig stemme forteller hun videre: «Kjetils far var Hans Henrik Holm. Han skrev dikt, og hans første bok kom ut i 1933. Noen har spurt meg om jeg var gift ... Jo visst var jeg gift! Vi var hos byfogden. Jeg husker jeg var innom en butikk for å kjøpe noe. Jeg hadde hastverk, men de i butikken sa jeg måtte vente; de hadde ikke tid til å ekspedere meg. Men da sa jeg at det var jeg som ikke hadde tid; 'jeg skal gifte meg!!' Vi bodde på toppen av bygningen ved Hatte-Holm, nær Karl Johan. Det var en hektisk, men slitsom tid. Kjetil var liten, han var i barnehagen ... Vi hadde mange gjester og kunstnervenner i huset.»

Agnes reiser seg, går bort i bokhyllen og tar fram en tykk bok som hun legger på bordet foran meg. Den er stor og tung, og papiret har gulnet noe i kantene. Jeg begynner å bla forsiktig i boken, og gamle ord og uttrykk og sirlige bokstaver trer fram for meg ... «Jonsoknatt» heter boken, og den er utgitt av Gyldendal Norsk Forlag i 1933. I bokhyllen ser jeg at det står flere slike bøker på rekke og rad.

«Hans Henrik skrev en del på Setesdalsdialekt,» forteller Agnes. «Han var bygutt fra Oslo, men han var ofte på ferie i Setesdalen og fikk interesse for bygdekulturen. Bøkene hans handler om tradisjon og sagn fra vår gamle bondekultur.»

En dag sitter jeg og blar i «Norges Litteraturhistorie». På side 361 trer det fram for meg et fint bilde av en ung mann i pen jakke, med slips, og hatt på hodet. Der står det at Hans Henrik Holm studerte språk og folklore i sin ungdom, og foretok en rekke studiereiser i norske bygder og i Danmark og Sverige. Han var født i 1896, fikk kunstnerlønn av Stortinget og ble statsstipendiat som kulturgransker i 1957. «Jonsoknatt» er første bind i Holms episk-lyriske diktning om «det norske». Hans «Norske Folkeepos» kom i sju store bind fra 1933 til 1971. Holms andre store diktsyklus har tittelen «Bygdir i solrøyk». Den består av tre verk, hvert på to bind. Han har også skrevet enkeltstående diktsamlinger og fortellinger. Jeg leser videre at Hans Henrik Holm trolig er den mest egenartede og også den mest omstridte blant norske nasjonalskalder fra våre dager. Han var språklig sett vanskelig tilgjengelig, og hans verk ble ingen folkelesning.

«Etter tiden på Maridalen skole studerte jeg kunsthistorie og tok forberedende ved Universitetet. Jeg studerte blant annet latin og filosofi og hadde Jon Medø som lærer,» fortsetter Agnes. «Jeg fant meg ikke helt til rette på Universitetet og hospiterte derfor på Kunst- og håndverksskolen. I 1951–54 gikk jeg på Statens kunstakademi. Der hadde jeg Per Palle Storm som lærer, og jeg gikk i billedhugger-klassen. Storm var en dyktig, men streng lærer. Det var et hardt yrke jeg utdannet meg til, og vi arbeidet også etter aktmodeller. Det var en anstrengende, men fin tid. Kjetil var liten og i barnehagen. Det andre året ved akademiet gikk det et lys opp for meg: Dette var jo moro!! Jeg følte gleden ved å bruke min kreativitet og skape noe.

I 1953 var jeg på studietur til Spania og besøkte blant annet Pradomuseet i Madrid. Jeg besøkte også Granada, Toledo og Barcelona. Det var en fin og lærerrik tur, men jeg så også fattigdommen under Francoregimet. Alt var så strengt; kvinner kunne for eksempel ikke bade i todelt badedrakt.

I 1954 var jeg på studietur til Italia og så på kunst blant annet i Firenze og Roma. Det var storartet. Også i Paris har jeg vært noen ganger – siste gang i 1994. Kjetil var på kongress der, og jeg var med ...

I 1960 vant jeg konkurransen om Bjørnsonmonumentet. Det var et gjennombrudd for meg. Det ble ferdig i 1968 og er etabstrakt kunstverk, laget i syrefast stål. Det ble sveiset sammen. I dag står monumentet utenfor Radiohuset på Marienlyst, og det bærer navnet 'Lengsel, men ingen vinge'. Et slikt verk får på en måte sin egen vilje; da må du følge med på ferden, ellers dør det mellom hendene dine ... Ved et tidspunkt får verket et estetisk uttrykk ... Det ble rabalder da jeg vant konkurransen; noen likte det, andre likte det ikke. Ustvedt og gartneren på NRK likte monumentet, men det var mange sinte folk der nede. En gang jeg sto der, sa en dame ved siden av meg: 'Kan du begripe at noen kan lage noe slikt?' 'Ja,' sa jeg, 'det er jeg som har laget det!' Da ble det taust ... Jeg la ned mye arbeid og innsats i det monumentet.»

Agnes viser meg et bilde av Bjørnsonmonumentet i en kunstbok. Senere en dag står jeg utenfor Radiohuset og betrakter monumentet som står der i det åpne landskapet på plenen – som om det strekker seg mot lyset og himmelen. Det er storslagent og fint, og noe gåtefullt ...

«En annen abstrakt skulptur jeg fikk oppføre, står ved Stavanger lærerhøgskole,» fortsetter Agnes. «Den var ferdig i 1972 og bærer navnet 'Hugin og Munin', etter Odins to ravner. De satt på Odins skuldre og ble sendt ut hver dag for å skaffe nytt fra fjerne strøk. De var budbringerne som skaffet Odin ny kunnskap og symboliserer de unges søken etter ny kunnskap.

Ellers har jeg et relieff ved hovedinngangen til Høgskolen i Telemark (tidligere Notodden lærerskole). Dette ble ferdig i 1976 og har som tema folkevisen 'Villemann og Magnhild'. Jeg har også hatt flere verker med på Høstutstillingen. De senere årene laget jeg en del figurative ting, men dette er ikke offentlige saker ... Jeg fikk 3-årig arbeidsstipend fra staten, Oslo bys stipend og Klaveness reisestipend og levde også en tid på garantiinntekten fra staten. Det har derfor blitt en ujevn inntekt opp gjennom årene.»

«Hva er du mest stolt av, da?» spør jeg. «Jeg vil ikke bruke ordet stolt,» svarer Agnes. «Jeg har gjort så godt jeg har kunnet, og hvert verk har sin egen verdi for meg. Jeg har hatt et fritt og selvstendig liv; jeg har fått bruke mine egne evner og min kreativitet. Jeg har gjort det jeg har hatt lyst til. Det er tilfredsstillende ... Etter 1976 har jeg drevet for meg selv. Damer blir regnet som gamle før menn, vet du ... Per Palle Storm var kreativ og ungdommelig selv i høy alder. Men jeg holder på med det jeg liker – da holder en seg ung i sinnet. Det hender jeg maler nonfigurativt, og jeg er også glad i å lese. Jeg skulle ha gjort så mye – jeg får ikke tiden til å strekke til ... Kjetil hjelper meg med det praktiske, men jeg skulle ha pusset opp huset. Jeg har 200 meter til postkassa ved veien; dit går jeg av og til i bare slåbroken!

Jeg pleier ikke å dra på eldresenteret i Maridalen. Jeg kjenner ikke så mange der, og interessene er så forskjellige. Jeg pleier ikke å gå i kirken heller; jeg fikk nok av kirken under krigen. Det var vel i 5. gym. ved Grefsen skole at vi var på sykkeltur til Biri, og det regnet slik at bøker og alt ble vått. Vi var på et kristelig møte på Biri, og det var andakt før frokost, andakt etter frokost og salmesang; det var rene hjernevasken. Da fikk jeg nok av kirken. Andreas Aarflot gikk i klassen min, men han beholdt troen ... Jeg forstår at det å tro er et behov hos mange mennesker, men selv ville jeg ikke konfirmeres. Da var mor lei seg ... Men Kjetil ville konfirmere seg. Se bildet her av Kjetil, Inger Johanne Sundby, og Solveig og Lisbeth Fossum.

Jeg har kjent mange mennesker opp gjennom årene – kommunister også – de fleste er hyggelige ...»

Jeg spør henne om hun vet noe om livet her på Tørjet før i tida. «Det var før min tid,» svarer Agnes, «men vi har hatt god kontakt med Gjesti-folket opp gjennom årene. Olaf Gjesti hadde fire sønner, tror jeg. Kjetil kalte Gunnar og Ingrid for far og mor ... De var gode naboer og enestående mennesker.

Nede ved hovedveien er det ei lita hytte som to gullsmeder leide av Baltzer Vaggestein. Kona til Gunnar Vaggesten, Johanna, kom som hushjelp til den hytta. Vera Volla har bodd der; nå er det sønnen til Øyvind Brodal som har den.

Kvande i kommuneskogen kjøpte tomt her for lenge siden, mellom Solhaug og Sandermosveien. Men han fikk ikke bygge; han bygde isteden på Godlia. Ole, bror til Gunnar Vaggesten, satte også opp en hytte her på oversiden – rett ved Torvet. I dag er det bare tufter igjen etter alt dette.

Jeg husker at fru Eger bodde i det gamle huset i Hagaløkka. Datteren hennes, Hedvig, arbeidet ved Riksarkivet.

Overlærer Halsnes var streng og kirkelig anlagt. Vi ble drillet i religion og regning. Da krigen kom, ble Halsnes sendt til Kirkenes på tvangsarbeid. Tyskerne prøvde å få makten over lærerne, men Halsnes ville ikke inn i Lærersambandet. Datteren til Halsnes, Aud Astrid, er mor til Ingrid Bjørnov, hun som synger og spiller ...

Atelieret oppe ved veien ble bygget omkring 1972. Det var strengt med byggingen den gang. Jeg har arbeidet der en del ... Nå er det for mye rot der ...»

Vår samtale nærmer seg slutten, tiden har gått fort. Jeg takker for at jeg fikk komme og reiser meg for å gå. Utenfor daler snøfillene ned, og et lett teppe av nysnø har lagt seg på bakken. Det er fortsatt fuktig, og rått og kjølig i luften ... Idet jeg går, ser jeg på alle bildene og kunstverkene på veggene.

«Dette bildet her er laget av Hans-Gerhard Sørensen,» sier Agnes. «Han var illustratør og laget bilder til Hans Henriks bøker. Disse bildene og skulpturene har jeg laget selv. Den i tre brukte jeg motorsagen på ...» Vi går gjennom yttergangen med den store peisen i hjørnet og de grove bjelkene under taket.

Så sier vi farvel, og jeg går, mens hun en kort stund blir stående på trappa og vinke og smile ... Det var et interessant og hyggelig møte som ga meg noe. Jeg hadde møtt et åpent og levende menneske som var både kunnskapsrikt, tolerant og spennende. Jeg tenkte på vårt møte i flere dager etterpå ...

  text/htmlLes om barndomstid i Maridalen i 1930-åra her.

dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349